Med utgangspunkt i opplevelsen under Champion League-finalen mellom Barcelona og Manchester United, som avstedkom ovennevnte tittel, fant jeg anledningen til igjen å rette fokus mot fotballens egenart og kjerne, mot fotballferdighetens helhetlige (for ikke å si ”hellige”) enhet: Valget og utførelsen i fotballsituasjonene. Og ikke minst betydningen av den individuelle og relasjonelle dimensjonen i den.
Det er dette vi i stor grad bør være opptatt av, snakke om, legge til rette for, vektlegge og rettlede i i så mye trening som mulig, spesielt når det gjelder utvikling av unge spillere.
Under Europamesterskapet for U19 i Norge i 2002, der for øvrig Spania vant, ble det utarbeidet en rapport der vi observerte de beste vesentlig ut fra et ferdighetsmessig utgangspunkt. Påfallende hvor mye som dekker den finalen vi nettopp har sett - eller hva?
1. Initiativet og bevegelsen uten ball
Det tas ofte og godt timede bevegelser. Foran ballfører tas det initiativ svært ofte mot ballfører, men også mye på tvers og diagonalt.
Dette gir oppspills- og ulike pasningsmuligheter. Det er også god timing og tydelighet i bevegelsen ved taktomslag og rykk i riktig øyeblikk i forhold til ballførers overblikk og pasningsmuligheter.
2. Spiller opp - på!
Svært ofte starter en angrepsoppbygging med temposkifte og flere pasningskombinasjoner ved at det blir spilt opp på en spiller som inviterer mot.
Mottaker legger enten igjen ballen eller vinkler den ut til medspillere på siden og starter ny bevegelse i ny retning, vender opp forbi motstander eller vender opp og utfordrer motstander med ball, er ”veggen” i veggspill eller stusser videre til gjennomløpende medspillere.
Dette bør vi bli mer bevisst på i norsk fotball:
Mye større fokus på presise oppspill på fot kombinert med opp-tilbake-gjennom-/-vri-kombinasjoner, veggspillmønster (mye mer av det!) samt bevegelse etter å ha spilt ballen, ”spill og gå”!”
3. Varierte pasningsvalg og presisjon
Når muligheten er til stede går en fort i angrep ved både hurtig pasningsspill og/eller føringer og driblinger.
Når ikke den muligheten er til stede eller synes god nok, etableres et slags spillende ”vente-på-initiativ-foran”-fase ved at ballen går bak i laget til det tydelige initiativet og rykket kommer foran ballfører.
Det varieres fornuftig mellom enkle og sikre pasninger i ”forberedelsen” før temposkiftet kommer - og da blir også risikoen større.
Når spiller foran pasningslegger greier å rettvende seg med ballen i mottaket, tas det gjerne ett eller flere initiativ til bevegelse fra spillere bak ballfører - ved direkte overlappinger eller bevegelse i ledig rom på kantene.
Er det trangt på en side, snus spillet ofte med en crossball helt over til motsatt side ( i stedet for å bruke lengre tid med to-tre pasninger).
Spillerne er altså flinke til å vise seg fram, gir tydelige signaler på at de vil ha ballen og hvor de vil ha den - og nøyaktigheten er stor.
Alle spillerne er trygge i mottak og tilretteleggingen av førsteberøringen, foretar fornuftige valg og spiller ”følsomt” ”i forhold til” medspiller - selv under sterkt press.
4. Spesielle delferdigheter og roller
Spiller med et spesielt godt og variert ferdighetsrepertoar har ofte et større og friere bevegelsesmønster enn andre. Dette er gjerne spesielt kreative spiller som gjerne vil ha ballen ofte, som behersker den meget godt og som lett ”drar av” en motspiller eller to og søker etter muligheter for gjennombruddspasninger. Slike spiller finnes ofte i utgangsposisjoner framover i midtbaneleddet.
Disse spillerne blir balansert av en eller to midtbanespillere som holder dybden og foretar en mer avgrenset bevegelsesaktivitet. Disse kan være gode forsvarstyper, men like ofte konstruktive igangsettere av angrep.
Framover på banen ser vi gjerne en og annen meget hurtig dribler som lett passerer en motspiller og noen ganger flere selv i svært trange rom.
I front kan vi se gode ”target”-spillere i flere lag. Spillere som er bevegelige, flinke til å vise seg fram i ”spill-på-meg”-rykk og så er de gode til legge igjen, skjerme ballen, flikke videre til medspillere eller være ”vegg” - og er ofte gode i lufta også.
5. Gode førsteforsvarere
Selv om den forsvarsmessige struktureringen og organiseringen ikke er så ”strømlinjeformet” som mange gjerne er opptatt av den skal være i Norge - med press, sikring og sideforskyving og spillere på linje med sikringen både i back- og midtbaneledd - kompenseres dette i stor grad med meget dyktige 1.forsvarere som er meget gode i 1 mot 1-situasjoner defensivt.
Et klart utviklingspotensiale i norsk fotball.
Andreas Morisbak
Tidligere utviklingssjef i NFF