Etter fotballsesongen 2011 har norsk fotball fått hard medfart i media. Økonomisk vanstyre og administrativt rot har fått store oppslag. Men også det sportslige har fått gjennomgå. Ferdighetsnivået hos yngre fotballspillere er på et lavmål og spillestilen til landslagene er gått ut på dato. Mens resten av verden  satser på ballbesittelse (possession) gjør de norske landslagene det motsatte. Vi er noen særinger som nekter å ta lærdom av andre.

Naturligvis skulle  også  jeg  gjerne sett at ferdighetsnivået hadde vært høyere, og at det i mange klubber kunne vært jobbet bedre og mer systematisk. Men at bildet  er helsvart stemmer ikke , i mange klubber jobbes det bra.

Sjøl har jeg sett en del kamper med de yngre landslagene våre, og kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen fra media. Tilbakemeldingene jeg får fra fagfolk både i og utafor disse miljøene beskriver situasjonen langt mer positivt.

Her snakker jeg om fagfolk som har sett en mengde landskamper i aldersbestemte klasser. Man må jo undres over at kritikken kommer fra folk som har sett langt færre, om noen i det hele tatt, og med mindre kompetanse.

Denne kritikken har vært rettet mot toppfotballen i NFF generelt og mot min person spesielt. Denne kritikken er fullstendig uberettiget. I  NFF har vi landslagstrenere som kontinuerlig  får impulser og erfaringer fra internasjonal fotball.

Det er tema for diskusjoner i ulike fora som steller med toppfotballen. NFF har i samarbeid med NTF siden 2009 et "Verdens Beste"-prosjekt.

Dette er et prosjekt der man henter impulser og kunnskap fra verdens beste fotballnasjoner, og sterke fotballnasjoner som i størrelse det er naturlig å sammenligne oss med. Studiebesøk er gjennomført både inn mot forbund og klubb i nasjoner som Nederland, Spania, Sveits og Kroatia.

Når det gjelder min egen person kan jeg si følgende: Alt jeg kan om fotball har jeg lært av andre. Verken soneforsvaret eller gjennombruddshissighet (direct play) er mine oppfinnelser.

Hver uke ser jeg et tosifra antall kamper fra internasjonal og norsk fotball, ikke bare ser, jeg ser etter, og jeg ser systematisk.

Et sentralt og viktig  område er forholdet mellom risiko og framdrift på den ene siden og sikkerhet og ballbesittelse på den andre. Det dreier seg om å finne den rette balansen. Denne balansen er en viktig nøkkel til suksess. En framstilling om at det er 2 måter å spille fotball på, nemlig  framoverfotball (direct) eller possession, er en lite intelligent forenkling.

Mellom ytterpunktene fra over 900 pasninger i løpet av en kamp til ned mot 200, finner vi hele skalaen. Tendensen er at gode lag har flere pasninger enn dårlige lag. Likevel er ikke antall pasninger en tung suksessfaktor. Det for mange andre variabler som påvirker.

Mange bruker Barcelona som eksempel på ”pasningsfotballens” fortreffelighet. Barcelona er det eneste laget jeg har funnet som i alle kamper har flere pasninger enn motstanderen, noen ganger  over 900. Når et av verdens beste lag  dyrker pasningen på denne måten skulle man tro at mange andre ville ta etter. Så er ikke tilfelle. Selv i Spania er det få lag som forsøker å etterligne Barca når det gjelder  pasningsmengde. Det er heller andre elementer i spillet deres som etterstrebes av andre, bl.a. forholdet  mellomroms-og bakromsspill og  gjenvinningsfasen defensivt.

Det er ingen tvil om at Real Madrid for eksempel, som har ca. 200 pasninger færre enn Barca pr. kamp, kunne ha økt  antall pasninger dersom de hadde villet. Men de har bevisst valgt annerledes, og det har de fleste andre lag både i Spania og i andre store ligaer gjort. I Premier League er det meg bekjent bare Swansea og Wigan som prioriterer pasningsmengde svært høyt, og i Norge har VIF og Sarpsborg gjort det samme.

Den eneste forklaringen på den ubegrunnede påstanden om at NFF og jeg er oss sjøl nok og ikke vil lære av andre ligger sannsynligvis her. Vi har våget oss på kritiske innvendinger mot både Ajax-skolen og Barcas spillestil. Det blir du straffet for i norske media. La meg bare for sikkerhets skyld slå fast at jeg er en stor beundrer av Barca, som jeg ser så ofte jeg har mulighet.Spillernes ferdighetsnivå fascinerer, og så har de Messi.

Det norske landslaget ligger stort sett mellom 450 og 500 pasninger, og det er langt fra ekstremt. Mot Wales hadde vi 479 og mot Tsjekkia 480, for å ta en dårlig og en god kamp. Mange gode landslag og klubblag ligger lavere. Fra kompetente fagfolk er jeg da også kritisert for å prioritere pasningen for høyt på bekostning av gjennombruddet, en kritikk jeg tar alvorlig.

Et tydeligere framoverrettet pasningsspill vil kunne bidra til at antall pasninger går ned, men kan gi større effektivitet. Medias påstand om at vi er annerledeslandet som dyrker gjennombruddet, mens resten av verden dyrker possession, vitner om mangel på kunnskap.

Til slutt tillater jeg meg en kommentar til medias framstilling av norsk fotballs elendighet. Jeg forstår at mange var skeptiske til mitt comeback i 2009. Ifølge media var det som å sette norsk fotball 15 år tilbake i tid. Sesongen 2011 har vært skuffende, både fordi vi misset i kvaliken, men også fordi vi presterte under pari, særlig i Parken mot Danmark. Sesongene 09, 10 og 11 har gitt oss 17 seire , 3 uavgjorte og 8 tap.

Det er da langt bedre enn de tre foregående år, og bedre enn de tre før der igjen osv. Bare i én av disse 3-årsperiodene (1997-1999) ned til 1908 finner vi bedre resultater. Vi snakker om tidenes neste beste. Dette skjer i en periode hvor vi ifølge media har vanskjøttet de unges ferdighetsutvikling de siste 20 åra og landslaget har en spillestil som er moden for skraphaugen. Forstå det den som kan. I denne perioden med elendighet er vi dessuten to ganger blitt sammenliknet med Andorra og San Marino.

Drillo