Artikkelen er publisert i den siste utgaven av Fotballtreneren som er et medlemsblad utgitt av Norsk Fotball-Trenerforening i samarbeid med Norges Fotballforbund.

 

I sommer har en rekke aktører i og utenfor fotballfamilien ytret seg om retningslinjer og virkemidler i norsk barnefotball, samt om NFFs grep knyttet til spillerutvikling.

I tillegg – når det norske herrelandslaget og norske toppklubber taper fotballkamper – får den norske modellen knyttet til både barnefotball og spillerutvikling skylda. Slik også i år.

I etterkant av herrelandslagets uavgjort mot Makedonia, tap borte mot Nederland og Rosenborgs exit fra  Europaligaen mot Quarabagh fra Aserbajdsjan kom debatten igjen.

Årsakene til resultater i toppfotballen er sammensatt. Hvordan vi driver barnefotballen og norsk spillerutvikling er en av mange.

Det er nærliggende å minne om at prestasjonene blant våre aldersbestemte landslag på gutte- og jentesida aldri har vært bedre. Vi spiller jevnt med Europas toppnasjoner som Tyskland, Nederland og Frankrike. Det gjorde vi ikke for 10 år siden.    

Dog er barne- og undomsfotballen så mye mer enn resultatoppnåelse på banen.
Vår modell ønsker å ivareta alle som vil spille fotball, samtidig som vi makter å gjennomføre god spillerutvikling.
I tillegg problematiseres de utfordringene vi står ovenfor.

Barnefotballens grunnverdier

Vår viktigste grunnverdi er at alle barn er like verdifulle. Per er like verdifull som Kari og Knut. Dette betyr ikke at alle skal behandles likt, men et ønske om å tilrettelegge for ulike typer utfordringer ut fra interesse, ferdighet og modning. Dette kalles med et samlebegrep for differensiering.

Aktiviteten – det være seg i trening eller kamp – skal foregå i en trygg ramme, blant kamerater, blant trenere og blant de voksne. Miljøet skal være trygt.
Mestring handler om klare en oppgave, ta en utfordring og beherske den – alene og i samspill med andre. For å få dette til må ungene møte noenlunde lik motstand på trening og i kamp.

Barnefotball for alle

Vi er stolte over at mange barn spiller fotball. 6 av 10 gutter og 3 av 10 jenter i årskullene 10 til og med 12 år spiller fotball i våre klubber. Blant særidrettene har vi flest med oss, også blant jentene. Dog vet vi at god og tilrettelagt fotballaktivitet stimulerer til aktivitet også i andre idretter. Det er ikke mange olympiske mestere i individuelle idretter som ikke har spilt fotball!  

I et samfunnsmessig perspektiv er det verd også å se på hvem som spiller fotball.
Fotballen rekrutterer særdeles bredt, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn. Hvorfor? Fotball er billig, det trengs lite utstyr og det krever mindre foreldreoppfølging sammenlignet med mange andre idretter. 

I vår rykket NFF opp i ”Seks stjerners – klubben” i UEFA for arbeidet innen breddefotballen. Blant 53 medlemsland er vi en av seks nasjoner som ligger i toppen målt på kriteriene utbredelse og aktivitet, jentefotball, utdanning og inkludering. 

I underkant av 400.000 fotballspillere er aktive i Norge organisert gjennom 1853 klubber og over 27 000 fotballag. Vi er det landet i Europa som har flest barn med i barnefotballen i forhold til befolkningsgrunnlaget.  

På veien mot ungdoms- og voksenfotballen mister vi heller ikke mer unger enn andre idretter. Snarere tvert i mot. At vi ser alvorlig på frafallet – er en helt annen sak.  

Virkemidlene i barnefotballen

Fra kun 11-er fotball for hele fotballfamilien, spiller ungene nå 5-er og 7-er fotball. Disse spillformene har gitt de yngste en formidabel aktivitets-, opplevelses- og læringsgevinst. Disse grepene har i tillegg gitt en enorm positiv utvikling av antall lag i våre seriesystemer.

Type spillformer blir kontinuerlig evaluert. Kanskje vil vi i framtida se 4-er fotball blant 6-åringene og 9-er fotball blant 13-åringene? Forskning og erfaringer fra inn- og utland danner grunnlaget for en eventuell videreutvikling.

Vårt råd til barnetreneren er å spille mest mulig smålagsspill på treninga og stå minst mulig i kø! Barna vil da komme opp i få flest mulig læringssituasjoner som ivaretar både utførelse og valg (fotballferdighet). Videre vil riktig aktivitet stimulere til egenaktivitet. Det siste er en den viktigste forutsetning – også for å bli en god fotballspiller. Forskning viser at spilleren som lykkes har fra 10.000 til 13.000 timer med aktivitet før 18-års alder. 

I denne sammenheng er det et paradoks at vi voksne snakker så mye om utvelgelse til selve kampen. For den som liker å leke med tall vil en fort komme fram til at antallet kamptimer begrenser seg til et sted mellom 6 – 8 prosent av det totale. Egenaktivitet og trening i klubb og på skole står for brorparten. For å lære må man være aktiv. Derfor vektlegges riktig aktivitet og spillsentrert læring, som skal motivere til mer aktivitet. I vår barnefotballmodell oppfordrer vi til enda mer egenaktivitet. 

Differensiering av fotballaktiviteten er et annet viktig virkemiddel. Barn trenger ulike typer utfordringer og skal behandles ulikt på banen med hensyn til aktivitet, men skal behandles likt i forhold til likeverd. For oss er det like viktig å differensiere nedover som oppover. Hvordan få til god og praktisk differensiering med laget sitt er innfallsvinkelen til alle barnetrenerkurs i årets kurssesong!   

Den norske spillerutviklingsmodellen

Vi ønsker å få med flest mulig unger - lengst mulig - også i et spillerutviklingsperspektiv. La oss se på den argumentasjonsrekken mot den norske spillerutviklingsmodellen som har vært framme i sommer. 

”I Norge får ikke begynne med spillerutvikling før en er 13 år”

Spillerutvikling i Norge starter på dag én når ungene begynner å spille fotball. Men vi selekterer ikke både ut i fra verdigrunnlaget OG fordi det er umulig å predikere hvem som til slutt vil nå lengst i en alder på 6 år.

Det vi imidlertid ønsker er at barna får god spillerutvikling gjennom motivasjon og frivillighet og ”åpne dører”. Klubbene skal legge til rette for masse av spillerutvikling gjennom SFO, ”lørdagstrening”, ”søndag-ettermiddag-trening”, "Etter-skolen-trening”, fotballskoler, ”1/3 av banen alltid ledig”. Klubbene skal altså tilrettelegge for mest mulig fotballaktivitet – hele tiden!

”Spillerne får ikke nok utfordringer – de får ikke spille med de beste”

På trening skal det differensieres. Ulik aktivitet ut fra modenhet og fotballfaglig ståsted. Akkurat som på skolen. En 1. klasse møter norskfaget med i alle fall tre ulike morsmålsopplæringsprogram. 

I kamp skal spillere som har kommet langt også spille på eldre lag. NFF oppfordrer klubbene å melde på lag i årsklassen over for de med en tidlig utviklingskurve, har oppførsel og har treningsiver. Under forutsetning at disse også spiller med sine klassekamerater i samme årsklasse. Hvis ikke – får ikke kameratene drahjelp og kameratskap svekkes. 

”Mangel på selektering fra barnsbein av gir dårlige fotballspillere”

Helt fram til tidlig på 80-tallet hadde vi 1.,  2., og 3. lag basert på selektering i barne- og ungdomsfotballen i Norge. Vi hadde også et av Europas dårligste herrelandslag!

Nå spiller faktisk våre aldersbestemte landslag jevnt og slår - innimellom - Tyskland, Nederland og Frankrike. Spør man i tillegg spillere som har gjort landslagskarriere hva som var viktigst for dem i unge år, er svaret entydig;

  • ønsket om og viljen til å spille fotball hele tida
  • omsorgspersoner i nærmiljøet
  • kamerater
     

Det er i tillegg et tungt faglig argument som peker på at tidlig selektering ikke er gunstig for at nasjonen Norge skal produsere mange gode fotballspillere i framtid:

Spillere har ulik utviklingskurve når det gjelder modning og utvikling av både sosiale, mentale, og fysiske ressurser, samt fotballfaglige ferdigheter.
Noen har en bratt utviklingskurve, mens andre har en langsom en.

All empiri viser at vi plukker aldersbestemte landslagsspillere som tidlig er moden. Spillere født tidlig på året dominerer landslagsuttak. Det samme gjelder uttak på regions- og kretstiltak. DA er dette også tilfellet på klubbnivå! En nasjon på kun nær 5 millioner har ikke råd til å miste halvparten av sine årskull fordi vi velger ut for tidlig! 
 
”Spillere med talent må komme seg til en toppklubb og ikke rote vekk talentet i en breddeklubb”

Ser en på toppspillernes bakgrunn så er den like forskjellig som vårt langstrakte land. Heldigvis tok breddeklubbene ansvar for Huseklepp, Hoftun og Strand!
Disse spillerne – og mange flere – har hatt en langsom utviklingskurve med hensyn til ferdigheter.

I en reindyrket selekteringskultur hadde de kanskje forsvunnet i mengden? 
Toppklubbenes oppgave er å drive god spillerutvikling fra 17 år og oppover. I tillegg skal de ut i breddemiljøene – sammen med kretsleddet - og ”så” med sin kompetanse.

Det er enorm fotballinteresse ute i Fotball-Norge. Frivilligheten blomster og det aller siste denne frivilligheten skal få tuta øra fulle av er deres inkompetanse! Det finnes massevis av fotball- og idrettskompetanse. Her skal vi bidra til kompetanse og selvtillit, ikke det motsatte.

Utfordringer

Til tross for at vi ute i Europa tituleres som et ”mønsterbruk” innen breddefotballen og at vår spillerutviklingsmodell fungerer, er det ingen grunn til å ”hvile på laurbærene” på forbunds-, krets- og klubbnivå. Det er selvsagt rom for refleksjon og videreutvikling.

Utfordringene er:

Vi skal videreutvikle utdanningen på trener- og ledersida, dermed også:

  • bli dyktigere til å dyrke et mangfold av ferdigheter
  • i større grad dyrke de gode individuelle og relasjonelle ferdighetene framfor en  tilfeldig seier
  • motivere ungene til enda mer aktivitet
  • dyktigere til å differensiere aktiviteten opp og ned i forhold til ungene
  • utvikle klubbene til å ivareta flest mulig, lengst mulig og best mulig
  • dyrke frivilligheten, med kompetanse der enda flere vil ta mer og tilpasset utdanning.

Til slutt…

Spillerutvikling pågår i Norge kontinuerlig fra dag én de begynner å spille fotball. Norsk spillerutvikling har trolig aldri vært bedre. Byggingen av kunstgressbaner og NFFs og klubbenes satsing på spillerutvikling gir stadig bedre effekt. Vi ser det på nivået på aldersbestemte landslag, og vi ser det på antall unge spillere som hevder seg på Adecco- og Tippeliganivå.

Og så fraviker vi ikke barnefotballens verdigrunnlag. Barnefotballen er for alle i en trygg ramme der mestring står i føresetet.

Øyvind Larsen

Fagansvarlig, aktivitets- og trenerutvikling, barnefotballen NFF