Den nasjonale og internasjonale  fotballen stiller stadig nye krav til spillerne, og også til keeperen. Regelendringene de siste årene har også påvirket keeperen. En stadig raskere og bedre fotball krever også keepere som innehar mer komplekse ferdigheter enn før.

I det følgende ser jeg på flere sider ved det jeg vil kalle den nye keeperrollen. Hvis målet vårt er å ha ”mange nok gode nok” keepere til å bekle denne posisjonen i toppfotballen med spillere fra Norge - og det er det jo;

  • Hva slags keepere må vi da sørge for å utvikle?
  • Hvilke krav stilles?
  • Hvordan må vi trene og matche dem?
  • Hvilke følger får dette for treningsmetodikk og for samarbeidet mellom hovedtrener og keepertrener?

Gjennom lang tids arbeid med keepere og keeperutvikling på ulike nivåer i norsk fotball, og gjennom observasjon av sluttspill, norsk toppfotball på herre- og damesida, ved arbeid med aldersbestemte landslagskeepere, som keeperansvarlig i krets, gjennom Trener III-oppgaven min om keepere, via en liten opptreden som keepertrener i Tippeligaen og som keepertrener for Canadas kvinnelag i siste VM, og nå som fagansvarlig for keeperutvikling, har jeg gjort meg noen tanker om dette emnet.

To ytterpunkter

I de siste store mesterskapene på herresiden har vi sett at keeperrollen har utviklet seg til å bli en rolle som krever ikke bare en atlet og en ”skuddstopper”, men mer og mer en spiller som:

  • opptrer resolutt
  • er like god med føttene som med hendene
  • er i stand til å ta raske og veloverveide beslutninger med ro og myndighet under press

Keeperen har blitt den ellevte utespilleren, en spiller som må kunne lese og forutse spillet og ta korrekte avgjørelser. Franz Hoek beskriver i en av sine artikler, Fotballtreneren nr.1, 2006, to ytterpunkter i keepertypene, ”R-keeperen” og ”A- keeperen”.  Oversatt kan vi kalle den første for reaksjonskeeper/strekkeeperen og den andre for den forutseende/spillende keepertypen.

Skuddstopperen

Hoek beskriver denne som en som ofte er i stand til å dirigere forsvaret, men mye i etterkant av situasjoner, med mye skriking og banning.

Denne keepertypen er bra til å dirigere ved dødballer siden dette ofte er bygd på avtaler i forkant. Han er en god skuddstopper, men er mindre god èn mot èn, der han opptrer aggressivt og fryktløst mer enn avventende. Timingen er ikke alltid så god. Slik opptreden ender gjerne med at keeper stuper i beina på angriperen, noe som kan føre til straffe eller kort, eller begge deler. Denne keepertypen er sjelden god på innlegg og er særlig lite komfortabel på å beregne og snappe gjennomspill.
Distribusjonen til denne typen keeper er endimensjonal; han velger mye langt. En slik keeper ser ofte bare èn løsning. Presisjonen er gjerne god på kastene, men ikke tilsvarende på distribusjon fra fot. Særlig dårlig liker denne keepertypen tilbakespill. Dette oppleves ofte som et problem og ender for mye med et nytt langt spark.

Denne keepertypen er altså ikke på topp i situasjoner der de må ta avgjørelser og bestemme seg for opptreden (valg). I andre situasjoner, for eksempel ved direkte skudd på mål, er de veldig gode.

Idealmodellen

Den andre ytterligheten i keepertype kaller Hoek for ”Anticipating goalkeeper”, altså en mer spillende og forutseende keepertype. Denne kjennetegnes av at han er svært god til å lese spillet, dirigere og coache i forkant av situasjonene.

Han er ikke riktig så god når det gjelder skudd på mål som strekkeeperne, men er allikevel ganske bra. I èn mot èn- situasjonene opptrer han annerledes enn strekkeeperen. Her ser dennne keepertypen an situasjonen og leser hva motstanderen kan og vil gjøre. Han prøver å komme tett på og overlate initiativet til angriperen. Han er tålmodig og holder posisjonen før han evt. går til bakken i det rette øyeblikket. Med slike velutviklede ferdigheter vil de komme seirende ut av mange slike situasjoner. De tar ikke sjanser, så om de feiler blir det ikke straffespark og kort.

Opptreden ved innlegg ser ut til å være et stort problem for de fleste keepertypene, fortsetter Hoek. Oftest er ikke denne keepertypen noe særlig bedre eller dårligere enn ”reaksjonskeeperen” på dette området.

Den spillende keepertypen tenker og deltar aktivt når eget lag har ballen, og han ser ikke alltid etter langpasningene når han selv har ballen. Han kan slå de lange, men er flink til å spille slik at mulighetene for fortsatt ballbesittelse er størst. Disse keeperne har god utførelse  i pasningsspillet, og med gode valg, men de har ofte ikke samme kraften som reaksjonskeeperen. ”A- keeperen” fungerer som den 11. spilleren, og han ”elsker” tilbakespill.

Denne måten å skissere to ytterpunkter i keepertypene på kan være nyttig i forhold til hvordan laget spiller. Hva slags type trenger vi i vårt lag? Hvilke ferdigheter bør vår keeper ha slik at det passer inn i vår måte å spille på? Ingen keepere er selvsagt helt på ytterpunktene her, men befinner seg et eller annet sted mellom disse. Hva slags type keeper de tenderer mot har selvsagt også mye å si for hvordan vi tilrettelegger treningen av dem.

Framtidas keeper er keepertypen som her er kalt den spillende! Kravene er blitt slik at keeperen må inneha flere ferdigheter, og da må vi sette dem i stand til, gjennom en annen type trening, å kunne tilegne seg disse ferdighetene.

Keeperkrav

Den nye keeperen må ha et bredt spekter av delferdigheter i angrep og forsvar. Det er meget viktig fortsatt å ha et sterkt fokus på alle disse delferdighetene. Han må:

  • ha stor rekkevidde og et sikkert grep
  • dominere feltet, sitt område. Han eller hun er konge, evt. dronning i feltet!
     
  • være fysisk sterk og smidig
  • ha utstråling og en sterk psyke og med sin opptreden bidra til at laget ikke slipper inn mål, og til at laget kan score mål 
     
  • ha stor spillforståelse offensivt og defensivt
  • oppfatte situasjonene hurtig og riktig og derfor ta de rette avgjørelsene gjennom god kommunikasjon med medspillerne sine
  • være ”spillende”, dvs. at han også behersker pasningsspillet og generell distribusjon godt

Arbeidsoppgaver

Hva gjør så en keeper i kamp? Kampen og matchsituasjonene må alltid være utgangspunktet for treningen. Da må vi selvsagt se på hvilke oppgaver keeperen blir satt til i kamp og hvilke krav disse stiller.

I angrep skal keeperen bidra til at eget lag kan score ved å igangsette slik at angrep får gode forutsetninger for å ende med gjennombrudd og aller helst scoring. Han er den som velger hvor, når og hvordan sette i gang angrep mot etablert forsvar med høyt eller lavt press fra motstander.

En annen vesentlig oppgave er å ta avgjørelsene etter ballerobring, for eksempel hvis keeperen har snappet et gjennomspill. Hvordan bidra best mulig til eget lags kontringsspill?

Videre opptrer han som støttespiller for medspillere i trengte situasjoner og skal sammen med disse løse opp en vanskelig spillsituasjon.

I forsvar er oppgaven å hindre mål, men også å vinne ball! Her nærmer vi oss sakens kjerne. Keeperen som Hoek kaller ”A-keeper” vil her tenke at oppgaven kan ses på i en annen rekkefølge. Han vil

1)  gjøre alt han kan for å hindre motstanderen i å skape målsjanser.

Om det ikke går, da er oppgaven:

2) å hindre mål.

Det er slike keepere vi må jobbe for å utvikle!

Igjen: det keeperen gjør mest av alt er å lese spillet og posisjonere seg. Deretter kommer kommunikasjon og dirigering av laget. Som tredje arbeidsområde kommer igangsettinger og tilbakespill, og som siste punkt ”alt det andre”: skudd, innlegg og direkte måltrussel.

Keeperen i angrep tar ansvar, ønsker å erobre eller vinne ball tidlig og ikke bare bli skutt på. Keepere som skjønner at det å erobre ball tidlig ikke bare nekter motstanderne målsjanser, men samtidig gir eget lag mange fordeler i forhold til overgangsmuligheter, ”slike keepere det vil gamle Norge ha”!

Hvordan skal vi utvikle slike keepere?

I kamp møter keeperne flere forskjellige situasjoner kanskje bare et par ganger i hver kamp. Dette kan være helt avgjørende situasjoner som keeperen må beherske. Det betyr at han må ha et bredt ferdighetsregister og evnen til å hente fram de påkrevde ferdighetene til rett tid.

Det hele handler derfor om å lage treningssituasjoner og spillsituasjoner som gir keeperen mange nok repetisjoner på de situasjonene vi opplever som avgjørende i kamp.

Fordeler vi kanskje treningstida feil i dag? Vi trener masse på direkte trussel mot mål, som skudd og lignende., men svært lite på alle de andre situasjonene som faktisk utgjør hoveddelen av keeperens handlinger i kampen. Det er ekstremt viktig at keeperen får mye spilltrening - med veiledning og coaching - med kamprealistiske bredde- og dybdeforhold, og også tidsforhold, altså realistiske øvelser på høyt funksjonalitetsnivå.

Vi må fortsatt bevege oss opp og ned på funksjonalitetsskalaen, men mye av den lavfunksjonelle treninga kan jo foregå i egne økter, før fellesøkt eller utenom. Det er selvsagt viktig å terpe på de små detaljene i forflytning, armbruken i fallteknikken og liknende, men enda viktigere er det å få lagstrenerne, i samarbeid med keepertrenerne, til å gi keeperne treningstid sammen med resten av laget på keeperens premisser!

Her er vi ved nok et nøkkelpunkt. Utfordringen er å få hovedtrener og resten av spillergruppa til å prioritere å lage og gjennomføre øvelser og situasjoner som har keeperen som utgangspunkt. Tenk hvor ofte situasjonen er omvendt; der keeperne må tilpasse seg utespillernes behov!

Det hele handler om hva slags keepertype vi ønsker oss. Om vi vil ha en keeper som involverer seg og er en type ”A”, da må vi faktisk ta det på alvor og legge opp treningen deretter. Gode øvelser som er lagd på keepers premisser vil utvikle keeperens ferdigheter og involvering i spillet. Det som utvikler keeperen, kommer jo laget til gode, så det er ikke noe motsetningsforhold her.

Vi må fremdeles trene isolert på delferdigheter med ulik funksjonalitet og vekt på utførelse. Men avhengig av alder og nivå må vi tilpasse dette til det reelle behovet og de krav som stilles i kamp- og spillsituasjoner. Vi må sørge for i større grad å betrakte keeperen som en del av laget, og da må vi la keeperen sammen med utespillerne få øve mer på de situasjonene der keeperens avgjørelser og samhandling med resten av laget er viktige.

Det betyr igjen at vi oftere og i større grad må lage treningsøvelser på keeperens premisser, øvelser som deretter kommer hele laget til gode. Dette krever godt samarbeid mellom hovedtrener og keepertrener. Og det krever også at de begge har innsikt utover sin rolle. Hovedtrener må ha et bevisst forhold til keeperrollen, kravene og trening av keeperen, mens keepertreneren må ha innsikt i større deler av lagets strategi og spillestil.

Da kan samarbeidet mellom disse gjøre at keeperen utvikler slike ferdigheter som trengs, til beste for hele laget. Det betyr at keepertreneren må være delaktig i den daglige treningsplanleggingen og at han er en fast og aktiv deltaker i trenerteamet.

I dag er situasjonen at keeperne ofte trener mye alene med keepertreneren. Dette gjelder egentlig i alle årsklasser. Resultatet er at spilleforståelsen svekkes. Dette må vi endre. Da kan vi utvikle keepere med de ferdighetene som er nødvendige i toppfotballen i dag. Men dette skjer bare dersom vi målbevisst jobber med å integrere keeperen mer i øvelser og trening med det for øyet å også gjøre keeperen til en lagspiller.

Det store spørsmålet er da om det er slik vi gjør det i keeperutviklingen i Norge i dag. Hvis vi ikke tar grep og endrer treningen, vil vi aldri klare å utvikle morgendagens toppkeepere. Mange trenere gjør en god jobb på dette feltet, men vi trenger en ytterligere bevisstgjøring på at keepertrening er mer enn to-tre keepere og en trener borte i et hjørne av banen eller inne i målgården.

Det er en god regel at en må trene på det en vil bli god til. Skal vi utvikle gode keepere, må vi altså trene mye på det de gjør i kamp! Da er utfordringen å lage gode treningsøvelser der vi får mange nok repetisjoner med kamplike situasjoner.

 

Jan Erik Stinessen

Fagansvarlig for keeperutvikling i NFF