Kan norsk fotball gå fra BRA til FREMRAGENDE?

Artikkelen er skrevet av Espen Olafsen og Geir Jordet fra Toppfotballsenteret, og står på trykk i nyeste utgave av Norsk Fotball-Trenerforenings medlemsblad som gis ut i samarbeid med Norges Fotballforbund.

Ingen i verden har prosentvis flere organiserte unge fotballspillere enn det vi har. I tillegg er nordmenn langt over gjennomsnittet opptatte av fotball. Målt fra et tilskuerperspektiv er det knapt noen (faktisk bare Kroatia) som ser så mye internasjonal turneringsfotball på TV som det vi gjør. Og hvis vi ser bort fra de aller minste nasjonene så er det bare Skottland som har flere folk på kamp i forhold til innbyggertall enn oss.

Når det gjelder prestasjoner er vi heller ikke dårlige. Damelandslaget tok en solid bronsemedalje i høstens EM og herrelandslaget har det siste året kassert inn sterke seiere mot VM-klare Tyskland og Sveits. Faktisk har Drillos lag bidratt til å plassere Norge som nummer 14 i verden i 2009, med 2 poeng i gjennomsnitt per kamp.

Flere av de aldersbestemte landslagene gjør det også bra mot meritterte motstandere og både Italia og Frankrike har blitt slått i 2009. Alt dette er bra! Men er det fremragende? Hva skal til for at både herre- og aldersbestemte landslag begynner å kvalifisere seg til sluttspill? Og hvordan skal klubblagene komme med i Champions League? Hvordan kan norsk fotball ta ytterligere prestasjonssteg? Hva skal til?

Et av Toppfotballsenteret (TFS) sitt mål er å bli et kompetanseknutepunkt som både inspirerer til, støtter opp under og går i bresjen for at norsk fotball skal få ut sitt maksimale prestasjonspotensial. Vi tror i så måte at vi har mye mer inne. Vi tror det er mulig for norsk fotball å gå fra å være meget bra, som det er nå, til å bli FREMRAGENDE.

Dette vil imidlertid ikke skje over natten og heller ikke av seg selv. Det kommer til å kreve og det vil koste. Et av de mest grunnleggende grepene vi kan ta i så måte er å være nysgjerrige på, utforske og lære av de beste.

 Vi har besøkt AC Milan, Barcelona, Manchester United og det spanske forbundet, for å nevne noen. De beste har mange av de samme grunnleggende kjennetegn. En klar klubbfilosofi forankret i en kultur som gjennomsyrer det daglige arbeidet på alle nivåer og bæres fram av kontinuitet på leder-, trener- og spillersida.

Et annet spennende funn er at disse fotballkulturene samsvarer med andre typer organisasjoner og virksomheter som har vist særdeles god evne til omstilling og prestasjonsutvikling. Det er her vi gjerne vil introdusere leserne for studiene til Jim Collins.

Collins er hovedmannen bak den i særklasse største, og kanskje beste, studien i verden på det som kreves i store omstillingsprosesser. For noen år siden samlet han et team på 20 personer og de holdt på i totalt 5 år for å finne ut av hvorfor noen virksomheter tar steget opp og andre ikke.

De identifiserte totalt 11 bedrifter som hadde vist forbilledlig utvikling og sammenlignet disse med tilsvarende bedrifter i samme industri som i samme tidsrom ikke klarte å utvikle seg like bra. Alt dette er publisert i boken ”Good to Great”. Her finner vi mye god informasjon og noen klare strategiske retningsforslag. Vi i TFS tror at nettopp disse retningene gir en kurs som norsk fotball bør stake ut.

Å konfrontere brutale fakta

Virksomhetene som tok steget opp startet prosessen sin med å konfrontere de ofte brutale fakta knyttet til det de drev med. Når en situasjon er vanskelig handler det altså ikke om å alltid lete etter det som positivt eller dekke over og gjemme unna det som er ubehagelig og vanskelig – det handler om å finne fram til hvordan det faktisk står til, og så basere seg på implikasjonene av dette i ens videre arbeid.

For norsk fotball vil dette dreie seg om å finne ut av hva våre faktiske styrker er, og ikke minst hva våre svakheter er. Hvor er vi gode og hvor er vi dårlige sammenlignet med våre konkurrenter? Holder spillerutviklingsmodellene våre mål? Utvikler dagens unge spillere gode nok ferdigheter for den internasjonale arena om 10 år? Har vi gode nok trenere for de yngste? Er trenerutdanningen vår krevende nok? Jobber Toppfotballsenteret med de riktige tingene? Hva er vi nødt til å utbedre for at vi skal ta steget opp?

Disse og andre spørsmål må ikke bare stilles – vi må finne faktabaserte måter å besvare dem. Toppfotballsenteret har begynt. For eksempel har vi sammen med NFF satt i gang prosjekter der vi tester og sammenligner noen av de beste norske spillerne i ulike aldersgrupper med tilsvarende grupper i ledende europeiske nasjoner. Vi må VITE mer om hvor vi holder mål og hvor vi ikke holder mål. Gjennom godt dokumentert kunnskap om disse prosessene kommer vi nærmere målet om å ta norsk spillerutvikling fra god til fremragende!

FAGLIGE spørsmål, diskusjon og konflikt

I de fremragende virksomhetene fra Jim Collins sin studie kom det også fram at hverdagen ofte hadde vært preget av høylytt debatt, het diskusjon og sunn konflikt. Faktisk var spørsmål og debatt ofte viktigere enn svar. Hvor gode er vi til å diskutere i norsk fotball? Tør vi ta de vanskelige diskusjonene? Tør vi stille de vriene og ubehagelige spørsmålene? Og tør vi ta i mot disse spørsmålene som velmente innspill i et gjensidig søk etter stadig forbedring – og ikke som ærekrenkende og skyldutdelende kritikk?

En av de mest suksessrike bedriftene i verden de siste 10-15 år er Apple. Blant Apples produkter er både iPod og iPhone, for å nevne noen. Grunnlegger og administrerende direktør Steve Jobs forteller i et intervju at folk som er på besøk i styrerommet ofte går derfra sjokkerte fordi kranglen mellom direktørene er så høylytt og intens. Forferdet uttrykker gjestene sin medlidenhet om hvor utrolig dårlig det må gå med Apple.

Sannheten er det motsatte. Apple går så det gnistrer, men veien som gås er brolagt med diskusjon, krangel og konflikt. Alle fakta må opp og enhver stein vendes. Bare slik klarer å de holde intensiteten oppe. Dette kan vi lære masse av i norsk fotball. Vi bør øke takhøyden på FAG med mangfoldige meter! Flere diskusjoner, flere krangler og flere vanskelige spørsmål. Slik vil vi sammen lære og sammen utvikle oss.

Hva kan vi bli best i verden på?

Good-to-Great bedriftene viste i studien til Collins en enestående evne til å holde et klart og enhetlig fokus på det produktet eller den tjenesten de befattet seg med. Dette fokuset var tredelt. Den første delen besto i å bruke tid på å identifisere eksakt hva de kunne bli ekstremt dyktige til. Hvor ligger vårt konkurransefortrinn? Hva kan vi bli best i verden på?

Dette handler altså ikke om å peke ut hva man vil bli best på – det er jo ganske enkelt, men å søke etter hva man faktisk har kapasitet til og kan bli best på. Like viktig her er å finne ut hva man ikke kan bli best på og prioritere det vekk. Den andre delen besto i å identifisere hva de hadde lidenskap for – hva ønsker og begjærer vi mest av alt å drive med?

Og det tredje besto av å finne ut av om det de har identifisert som sitt produkt genererer resultater eller inntekter – hvis vi blir gode på disse prosessene vil det gi gode resultater? Når disse bedriftene hadde kommet fram til et fokus som hadde alle disse tre delene i seg, så handlet det om å nådeløst jobbe for å utvikle akkurat dette samtidig som de ignorerte alt annet.

Denne prosessen tok imidlertid lang tid. De beste virksomhetene brukte i snitt ca. 4 år på prosessen. De mindre gode virksomhetene brukte kortere tid og satte sine mål mer basert på bravado enn på forståelse. Bravado er vi godt kjente med i fotballen. Vi ser dette når lag, klubber og forbund setter store hårete mål som utelukkende er basert på resultater (”vi skal rykke opp” eller ”vi skal ta medalje innen 3 år”) og mindre på de prosessene som faktisk ligger til grunn for resultatene.

Norsk fotball bør med andre ord bruke tid på å forsøke å finne ut av hva vi kan bli virkelig gode på, hva vi vil bli gode på og hvorvidt dette er knyttet til resultater i fotballkamper.

Kanskje er det å utvikle enda bedre trenere for de som jobber med 6-12 åringer. Kanskje er det å legge til rette for at norske barn kan trene mest i verden. Kanskje er dette spillestil. Kanskje er det en akademisk fundert spillerutviklingsmodell med utviklingstrapper for ulike nivåer i barne- og ungdomsfotballen. Uansett må vi stille de gode spørsmålene og stadig søke fakta som gir oss kvalitativt bedre kunnskap og gradvis større utvikling.

Få i gang møllesteinen

Et siste trekk vi vil nevne som kjennetegner organisasjonene med stor vekst er at veksten skjedde langsomt og over tid, ikke gjennom store og spektakulære revolusjoner. Veksten ble sammenlignet med det å starte en stor møllestein. Sakte men sikkert begynner steinen å bevege seg, tung og nesten umulig å rikke i starten, litt lettere etter hvert. Og når den først har fått momentum så er den nesten umulig å stoppe.

Fra innsiden kjentes vekstprosessen i disse bedriftene mer som en stille, organisk og gradvis utvikling enn som noe som skjedde over natta. Nøkkelord er innsats, tålmodighet og disiplin – til tross for et sterkt ytre press om å henge med på den siste trenden eller for å levere kortsiktige resultater. Good-to-Great bedriftene hadde forstått at det er den kontinuerlige og ”skritt for skritt” framgangen som gir store kumulative resultater og som gjør at bedrifter lykkes over tid.

Er dette noe vi kan få til i norsk fotball? I en bransje der toppaktørene måles offentlig hver eneste søndag. Der media stiller med gapestokk hver eneste mandag. Og der styredirektører gir etter for presset og svinger avskjedsøksa fra hofta allerede på torsdag. Dette er selvsagt ikke lett. Men dess flere som forstår at disse prosessene tar tid, jo større er sjansen til å lykkes.

Et gammelt zen-buddhistisk ordtak sier, ganske enkelt, at både før og etter innsikt og oppvåkning handler det om ”Hogg ved, bær vann”. Det handler med andre ord om hardt arbeid. Dag ut og dag inn må vi stå opp tidlig for å dytte på den store møllesteinen. Det koster tid og det koster krefter.

Vi i TFS startet å dytte på denne steinen for noen måneder siden, men vi er ennå ikke sikre på om den har begynt å bevege seg. Dette er noe vi jobber for å finne ut av. Og vi er ganske sikre på at hvis mange nok blir med på jobben så skal vi sammen få steinen ikke bare i gang, men få den til å rulle så fort at den ikke kan stoppes.

Vi ser i dette arbeidet fram til å stå side om side med så mange som mulig av dere!