Artikkelen er skrevet av Ulrik Wisløff, og er publisert i Fotballtreneren nr 1/2010

Er det noen vits for en fotballspiller å trene for å øke maksimalt oksygenopptak, løpsøkonomi eller anaerob terskel (den intensiteten du kan arbeide på over lang tid uten å bli fryktelig stiv og hvor produksjon av melkesyre er tilnærmet lik eliminasjonen av melkesyre)? Diskusjon rundt betydningen av anaerob terskel og arbeidsøkonomi i fotball lar jeg ligge her og henviser til en artikkel fra Stølen og medarbeidere (se referanseliste).

Når det gjelder maksimalt oksygenopptak så ble det på slutten av 80- og 90-tallet vist at de beste lagene hadde høyest kondisjonstall og de dårligste dårligst; en indikasjon (men ikke noe bevis på et årsak - virkningsforhold) på at maksimalt oksygenopptak er en viktig suksessfaktor i fotball. Nyere studier finner ikke noen statistisk sammenheng mellom nivået av maksimalt oksygenopptak og lagprestasjon i serie. Årsaken til dette er at de fleste klubber i toppfotballen nå synes å være tilnærmet like godt trent når det gjelder denne kapasiteten (og derfor i gjennomsnitt har like kondisjonstall).

Sammenheng

I de senere år er det flere som har rapportert god sammenheng mellom prestasjon på banen og resultater i ulike (mer eller mindre) fotballspesifikke tester (som for eksempel ulike varianter av Yo-Yo testen). Dette er viktig og nyttig informasjon, men vanskeliggjør temaet betraktelig da tolkninger av disse opplysningene blant fotballtrenere har vist seg å være svært ulik, hvor noen har tolket informasjonen dit hen at nivået på maksimalt oksygenopptak ikke betyr noe fra eller til for prestasjonen til fotballspillere.

Det som er viktig å ha klart for seg er at maksimalt oksygenopptak er en test på en kapasitet; altså hvor stort arbeid du kan gjøre med aerob (oksygen til stede) energiomsetning. Videre er resultat i eksempelvis en yo-yo test en prestasjon som bestemmes av nivået på maksimalt oksygenopptak, anaerob (energi omsetning uten oksygen) kapasitet, arbeidsøkonomi, motivasjon, hurtighet osv.

Det er ingen tvil om at det er en relativt god sammenheng mellom kapasitetstesten (i dette tilfelle maksimalt oksygenopptak) og prestasjonstesten, men det måler altså to forskjellige ting. Vi har mange eksempler på spillere som har ”sånn passe” kondisjonstall (ml/kg/min som de fleste er vant til å forholde seg til), mens de presterer veldig bra i prestasjonstester. Dette aktualiserer selvfølgelig spørsmålet om det er vits å teste eller trene for å øke maksimalt oksygenopptak for fotballspillere.

Svaret på det er at det åpenbart er behov for et minimum av maksimalt oksygenopptak for å kunne prestere godt på banen, og ser man på alle studier av spillere på toppnivå i sin liga så har kondisjonstallet stabilisert seg et sted mellom 60-65 ml/kg/min, med enkeltspillere som har verdier mellom 70-80 ml/kg/min.

Systematikk i Brasil

En interessant observasjon når det gjelder fysisk kapasitet og trening av denne gjorde vi da vi vinteren 2009 besøkte fotballens mekka, Brasil, og fikk delta som observatører på treningsfeltet til Cruzeiro i 14 dager.

Cruzeiro (med en publikumsrekord på 132 800 tilskuere) er virkelig en leverandør av fotballspillere til Europa og har ”eksportert” 55 spillere til europeisk ligaer siden 1994 og frem til i dag (3-5 spillere per år med andre ord) og har i dag spillere i lag som Roma, Chelsea, PSV Eindhoven, Borussia Dortmund, Hertha Berlin, Inter Milan, Milan, Lyon, Tottenham, Genoa, Villareal, Juventus, Bayer Leverkusen, Lens, Sporting Lisboa, Benfica.

At de vektlegger teknikk og er god på det var ingen overraskelse, men systematikken de hadde på den fysiske treningen og kartleggingen av denne var mildt sagt imponerende. På hver trening de siste ti årene har alle spillerne hatt på seg pulsbelter for å registrere intensiteten på treningene, og etter hver trening har pulsdata blitt spilt av og vurdert av teamet av fysiske trenere – hele 5 stk bare på A-laget.

Hver trening ble fulgt opp med tilbakemelding til hovedtrener om den enkelte spillers fysiske belastning, og med råd om at enkelte kan ta det mer med ro neste trening, mens andre kunne presses litt mer, alt etter hva som var målet for treningsuka (for å tilpasse totalbelastningen for den enkelte spiller).

På tilsvarende måte har Cruzeiro målt intensitet i over 200 offisielle kamper, noe som har vært vanskelig å få til i Norge (selv i treningskamper) fordi spillerne mener pulsbeltet hindrer dem i kampen… Dette har de systematisert og brukt i arbeidskravsanalyser til spillerne. Foreløpig er ikke disse data publisert internasjonalt slik at vi har kunne få et innblikk i denne unike databasen, men det jobbes med saken og vi håper å kunne presentere noe av dette for norske trenere i løpet av et par år. Gjennomsnittlig maksimalt oksygenopptak i februar 2009 for alle 28 spillerne i stallen, inkludert keepere, var 66 ml/kg/min, noe som er høyt tatt i betraktning at mange har oppfattet brasilianske spillere som ”teknikere og ikke løpere”.

Hver enkelt spiller hadde til en hver tid et individualisert styrketreningsprogram og hurtighetsprogram som de gjennomførte 2-3 ganger i uken i forberedelsesfasen og minst 1 gang per uke i sesongen.

Kampanalyse

Det som har brakt utholdenhetstrening i fotball til et høyere nivå for bedre å påvirke kampprestasjonen er at noen lag systematisk har benyttet kampanalyseverktøy for å analysere og beskrive hva som faktisk foregår av fysisk prestasjoner i internasjonale kamper på ulike nivå. Eksempelvis har slike analyser vist at det som skiller lag med samme nivå av maksimalt oksygenopptak er evnen spillerne har til å gjennomføre repeterte sprinter i kamper. Dette har ført til at man har etablerte test og treningsrutiner for repetert sprint og vist at slik type trening påvirker prestasjonen i kamp (fysisk, teknisk og taktisk).

Siden systematisk bruk av kampanalyse har vært et ”internasjonalt fenomen” har de vært flere år foran norsk toppfotball når det gjelder ”evidence based” treningsprinsipper basert på hva som ligger bak prestasjoner til de beste lagene. Igjen, et eksempel på dette er bruk av repetert sprint som trening for å forbedre fotballutholdenheten. Internasjonalt har dette vært benyttet systematisk siden tidlig på 90-tallet, mens det først i de siste årene har blitt tatt i bruk på tilsvarende måte i norske klubber.

Hvorfor ligger internasjonal fotball også foran oss på enkle ting som fysiologi som er en arena det helt åpenbart går an å konkurrere med dem på? Et svar er at trenere og forskere har klart å samarbeide bedre enn hva vi har klart i Norge. Internasjonalt er det ikke uvanlig at det er treneren som kommer med forskningsspørsmålene, mens det i Norge stort sett har vært forsker som har diktert hva som er viktig å studere.

Videre har de beste klubbene tatt innover seg i større grad enn i Norge at forskningen innen fysisk trening kan bidra til bedre prestasjoner på banen og har derfor i flere tiår i større grad drevet systematisk kartlegging (testing) og trening av fysiske ressurser enn hva tilfellet har vært i Norge. Det er også klart at måten det trenes på i de ulike klubbene varierer, noe som tyder på at det er flere veier fram til et godt resultat.

Allikevel synes det om flere begynner å tenke på hvor mange minutter de ønsker spillerne skal trene med høy intensitet per uke i stedet for å fokusere på en bestemt måte å trene utholdenhet på, samt at systematisk og individualisert styrketrening er satt mer på dagsorden enn tilfelle var for noe år tilbake.

”Hottest” de siste par årene har diskusjonen rundt måten å trene kondis på vært etter at det ble publisert en studie som viser at det kan være like effektivt å trene repeterte sprinter (som nok er mer likt det man ser på banen) sammenlignet med tradisjonell langintervalltrening. Dette er interessante funn og har av mange trenere blitt tolket dit hen at man kan erstatte all langintervalltrening med denne typen kortintervaller. Jeg tror ikke det er en god tolking av data – jeg vil si ja takk, begge deler – for å sikre variasjon og ikke minst variert belastning på muskulatur som trenes.

Jeg liker tanken om å fokusere på hvor mange minutter i uka man ønsker å ha høy intensitet (for eksempel >90% av makspuls – anbefalinger kommer etter hvert) og ikke være opphengt i en måte å trene på. Variasjon er både motiverende og muliggjør større treningsmengde sammenlignet med stereotyp trening. 
 

Trender i tiden

En annen observasjon jeg ønsker å dele er at mange av de beste klubbene i Europa har ”forskningsansvarlige”. Med det menes at de har noen i klubben som har ansvaret om å følge med på hva som skjer på den internasjonale forskningsfronten innen fotball, og det gjelder ikke bare for fysiske ressurser men hele spekteret hva fotballferdighet angår.

Det er ikke slik at disse personene nødvendigvis er forskere, men at de har ansvar for å holde seg oppdatert og formidle dette til alle aktuelle personer i sin egen klubb. Eksempelvis var det arrangert en fotballkongress i Verona i våren 2008 hvor vi var invitert til å presentere våre data. Der var det deltakere fra 7 toppklubber i Frankrike, 5 klubber fra Premier League, 2 fra Skottland, 6 fra Serie A, forskningsansvarlig for Det engelske fotballforbundet, 1 klubb fra Danmark, 2 fra toppligaen i Brasil, 3 fra Bundesliga samt 4 fra spanske toppklubber, ingen fra Norge…

Det som blir presentert på slike seminarer er nye data som det tar 1-2 år før er allment tilgjengelig gjennom vitenskaplige journaler (da prosessen med å publisere data tar så lang tid). Dette er arenaer hvor norske klubber kan øke sin kunnskap om hva som skjer på forskningsfronten, 1-2 år før det kommer som vitenskaplige artikler i ulike journaler og dermed være i forkant på dette området. Dette handler kanskje for mange klubber om økonomi og det er forståelig, og kanskje skal det være Norsk Toppfotballsenter sitt ansvar å sende representanter på slike arrangement og deretter oppdatere fotball-Norge gjennom rapporter i Fotballtreneren?

En annen trend som var klar i de klubbene jeg har besøkt er at fysisk trener prøver å ”utdanne spillerne”. Det gikk ut på å lære spillerne litt enkel treningsfysiologi gjennom å forstå hvorfor man velger å trene en bestemt måte fremfor en annen, og hvilke effekter man kan forvente seg avhengig av treningsvalg slik at de i større grad blir i stand til å styre trening av fysiske ressurser i større grad på egen hånd.

Et godt eksempel på slike valg er om man ved styrketrening ønsker ”bare å bli sterkere eller om man også vil bli større” – da må man altså ha kunnskap om treningsprogram styrketreningsmetoder som stort sett øker styrken uten å øke muskelmassen i særlig grad, samt trening som gjør både og. Slik kunnskap muliggjør individualisering og en slik ”utdanning” av spillerne er nyttig med tanke på egentrening og en eventuell egen trenerkarriere i fremtiden.

Tester kommer

Så hva skal man da teste, kapasitet eller prestasjon i en fotballspesifikk test, og hvilke tester skal man velge – og hvordan trene for å bedre prestasjonen på banen? Det er ikke noe lett svar på dette men Norsk Toppfotballsenter jobber intenst med å utarbeide et testbatteri og eksempler på treningsprogram som anbefales for norske klubber på ulike nivå.

Planen er at testene skal beskrives nøye slik at det blir mulig å sammenligne testresultat fra en klubb, eller spiller i forhold til en annen, samt mot resultater som vi har tilgjengelige fra internasjonale toppklubber, i en database som etableres på nett. Arbeidet er satt i gang og det forventes at et slikt testbatteri er klart i løpet av våren 2010.

Fakta

Relevant litteratur

Impellizzeri FM, Rampinini E, Castagna C, Bishop D, Ferrari Bravo D, Tibaudi A, Wisloff U. Validity of a Repeated-Sprint Test for Football. Int J Sports Med. 2008 Nov;29(11):899-905.
Rampinini E, Impellizzeri FM, Castagna C, Azzalin A, Bravo DF, Wisløff U. Effect of match-related fatigue on short-passing ability in young soccer players. Med Sci Sports Exerc. 2008 May;40(5):934-42.
Impellizzeri FM, Rampinini E, Maffiuletti NA, Castagna C, Bizzini M, Wisløff U. Effects of aerobic training on the exercise-induced decline in short-passing ability in junior soccer players. Appl Physiol Nutr Metab. 2008 Dec;33(6):1192-8.
Rampinini E, Impellizzeri FM, Castagna C, Coutts AJ, Wisløff U. Technical performance during soccer matches of the Italian Serie A league: Effect of fatigue and competitive level. J Sci Med Sport. 2007 Dec 14;
Bravo DF, Impellizzeri FM, Rampinini E, Castagna C, Bishop D, Wisloff U. Sprint vs. Interval Training in Football. Int J Sports Med. 2007 Dec 17; [Epub ahead of print]
Stølen T, Chamari K, Castagna C, Wisløff U. Physiology of Soccer: An update. Review. Sports Med. 2005;35(6):501-36.