Hva er en god coach?

Artikkelen er skrevet av Dag Riisnæs, ansvarlig for NFFs trenerutdanning, og står på trykk i det nyeste nummeret av "Fotballtreneren".

Hvordan kan vi trenere utvikle spillerne og laget best mulig,  gjøre læringsprosessen mest mulig effektiv? Hvordan legger vi til rette for læring? Hvordan lærer vi bort i praksis?

Dette er spørsmål fotballtrenere bør være like opptatt av som 4-4-2, høyt press, soneforsvar og avstander mellom lagdelene – for å ta noen eksempler. Det hjelper ikke å kunne fotballfaget, om vi ikke kan overføre det til spillerne. Og er trenere generelt dyktige nok i sin formidling (sin pedagogikk) og i sin tilrettelegging for læring? Didaktikk (undervisningslære) i fotball handler nettopp om hvordan læring kan stimuleres. En kombinasjon av kunnskap om fotballfaget og kunnskap om læring er absolutt nødvendig (Ronglan, 2008).

Tilrettelegging for læring

Når vi skal legge til rette for læring, må vi ta utgangspunkt i hva spilleren skal lære. Og vi må da øve på det vi vil bli gode på! Spesifisitetsprinsippet, det viktigste prinsippet i læringa. Jo nærmere vi trener i forhold til det ferdige spillet – jo bedre. Det innebærer ikke at det er feil å trene isolert teknikk, men det innebærer at vi ofte må øve i spillsituasjoner der vi trener taktisk/teknisk, eller mer korrekt, både VALG og UTFØRELSE.

Hvis du øver mest på selve teknikken, da blir du god til å utføre handlingen. For eksempel blir du god på langpasninger om du øver mye langpasninger. Men om du ikke øver på dette i spillsituasjoner, vil du ikke lære når det er lurt å spille en lang pasning. Heller ikke til hvem, hvor hardt, skru eller strak vrist, på fot eller i rom. Og så videre. Poenget er at vi aldri må bli så fokusert på å forbedre en delferdighet at vi glemmer å løse ulike spillsituasjoner.

Nederlenderne er kjent for å få fram spillere i verdensklasse. De har også mange trenere som har hatt enorm suksess over hele verden. Det begynte med Rinus Michels, så kom de i hopetall; Cruyff, Hiddink, Advocaat, van Gaal, Beenhakker, van Marwijk etc.

Selv mener nederlenderne at en av de viktigste årsakene til suksessen er den spillsentrerte tilnærminga, der de øver ”hele fotballferdigheten”; valget og utførelsen. Merk: Det er ikke øvelsene det er noe hokus pokus med, det er kvaliteten på gjennomføringa som er avgjørende! Hvordan treneren tilrettelegger og formidler.

Det finnes mange typer spillsituasjoner. Hva som er hensiktsmessig avhenger av hva spillerne skal lære, av nivå og av hvor komplekst du som trener mener det bør være for å oppnå læring.

Du har flere virkemidler for tilrettelegging, eksempelvis:

- Antall spillere: Jo flere spillere på banen, jo mer komplekst blir det. Flere valgmuligheter. Og trener du forsvarsspill med flere forsvarere enn angripere, går du ned på funksjonalitetsskalaen og det blir lettere. Og omvendt: Færre forsvarere enn angripere gjør det vanskeligere.

- Banestørrelse: Du kan justere vanskelighetsgraden gjennom banestørrelse. Den påvirker tid- og romforhold, som har avgjørende betydning for aktiviteten. Mange spillere på et lite område gir lite rom. Motsatt gir mye rom. Hva du velger må avhenge av hva du vil påvirke, hva de skal lære.

- Touchbegrensninger eller et tvungent antall touch. For eksempel hvis du trener på å ta av press.
 
Struktur i laget er også et virkemiddel. Jo strammere struktur (lagets retningslinjer), jo mindre handlingsrom og færre valgmuligheter har spillerne. Du må vurdere hva som gir best effekt. Ofte er det lurt å begrense kaoset av valgmuligheter gjennom å ha en klar struktur i forsvar og angrep.

Men pass opp; hvis spillerne blir sjakkbrikker som du styrer til fulle, ja da mister de sin kreativitet, selvstendighet og kanskje også motivasjon. De fleste trenere velger en mellomting, og de fleste har nok en klart strammere struktur i forsvar enn i angrep. Hverken polsk riksdag eller gamle DDR er å anbefale.

Merk: I angrepsspillet bør vi definitivt utvikle selvstendige spillere med et bredt repertoar, som behersker flere måter å spille på, flere ulike kampbilder. Satt i en viss struktur. Da er det lettere å utnytte fotballferdigheten sin.

Pedagogikk/formidling

Vi lærer best gjennom det vi gjør, det vi erfarer. Erfaringsbasert læring. Så er det mer begrensa hva vi lærer av hva andre sier. Skal laget ditt lykkes mot bedre motstand, hjelper det lite hva du forteller dem. De må erfare, om og om igjen. Til slutt sitter det. Men de må ville det. Ha motivasjon. Å lære noe fordi du må er ikke ideelt. Aktiviteten bør derfor være lystbetont.

Må spillerne få veiledning for å lære? Nei, ikke alltid. Det er det faglig enighet om. Det ligger masse læring i å spille fotball uten veiledning. Vi erfarer hele tida, og vi øver ubevisst både valg og utførelse gjennom bare å komme i situasjoner ofte nok. Og så lærer vi av å se hvordan andre gjør det (mesterlære). Selv ble jeg ganske ok i tennis i ung alder gjennom å se tennis på tv, for så å gå ut på banen og spille, uten å ha en trener som veiledet meg.

Men for å bli veldig god i noe, må nok denne type læring suppleres med veiledning (coaching). Det er spesielt viktig å veilede spillerne på de valgene de tar i gitte situasjoner. Valg avhenger hele tida av tid- og romforhold. Slik veiledning øker spillernes forståelse. I tillegg må du være en aktiv coach når du trener lagtaktiske ting (struktur), og også når du øver relasjoner og roller.

Når vi coacher spillerne er det sjelden lurt å ta valgene for dem i forkant. Vi skal være forsiktige med å gi dem svar. I stedet skal spilleren finne rett løsning selv, ved at du som trener involverer og stiller spørsmål. Noen ganger i forkant, andre ganger i etterkant. Da utvikler vi tenkende spillere som lærer gjennom å oppleve situasjonene selv. Så må du legge til rette for at relevante situasjoner oppstår så ofte som mulig.

Slik læring kalles problemmetoden, og den blir stadig mer utbredt innenfor fotball, i stadig flere land. Det innebærer ikke at vi alltid bruker problemmetoden. Det vil alltid oppstå situasjoner/case der du som trener må fortelle/forklare hvordan du vil ha det. Men denne balansen kan være vrien å finne.

Fryse spillet eller flytende coaching? Tja, det er heller ikke noe enten eller. De fleste dyktige trenere gjør begge deler, det kan være tema- og situasjonsbestemt. Mye stopp i spillet kan ødelegge for aktiviteten, samtidig er det noen ganger nødvendig for å oppnå læringa du er ute etter.

Generelt sett vil jeg påstå at for få norske trenere er dyktige nok i den daglige coachinga på feltet. Det blir for mye ”Bra Per” og ”Bra Kari!”. Eller enda verre: ”Nei Per” og ”Nei Kari”! Eller å stå med armene i kors og vurdere hvem som bør spille neste kamp. Men coaching krever god faglig, helhetlig innsikt i spillet – og samtidig kunnskap om læringsteori og pedagogikk.

En av norsk fotballs største utfordringer må være å utvikle flere trenere som behersker begge deler.

Vi må også tenke på hvor mye vi formidler i løpet av en økt. Vær tydelig og direkte, og bruk få ord! Ikke prat bort treninga! Dessuten må du avgrense deg. Det er umulig å forbedre alt samtidig. Du bør nøye deg med det som er knyttet til treningas tema, og de momentene du velger å fokusere på. Du må også jobbe med et tema over tid for å oppnå læring og forbedring.

Det er en utfordring å lære bort. Det er noe av grunnen til at det å være trener er så ulikt fra å være spiller. Erfaring er viktig, og ingen blir ferdig utlært noen gang. De som tror det, er ikke utlært, men ferdig. Artikkelen har tatt for seg en del aspekter som er viktige i tilrettelegginga og rent pedagogisk. Det finnes mye annet også, som ikke er omhandlet her. Uansett inngang du til enhver tid velger; ta fram smilet – og husk at din ikke-verbale kommunikasjon smitter over på spillergruppa!

NB! Artikkelen er inspirert av Lars Tore Ronglans gode bok ”Lagspill, læring og ledelse”, Akilles 2008. Løp og kjøp! Boka er for øvrig pensum på UEFA B- og A-lisenskurs (Trener II og III).