Kan FORSKNING gjøre norsk fotball bedre?

Artikkelen er skrevet av Espen Olafsen og Geir Jordet,og publisert i Fotballtreneren nr 1/2010.



 “These are not opinions to be debated; these are facts to be dealt with.”
(Barack Obama, tale i Egypt 4. juni 2009)

For å bli lege i Norge i dag må du gjennom minst seks års studier ved et godkjent universitet. Lengre universitetsutdanning er imidlertid ikke unikt for medisin. På områder som jus, økonomi og ingeniørfag er mange års fordypning i forskning og akademisk kunnskap et essensielt og lovfestet krav for å kunne tre inn i og utøve sitt yrke. Hvordan er dette i fotball? Hvor viktig er faktakunnskap for fotballtrenere? Hvilken rolle spiller forskning og akademia i norsk fotball? Og ligger det noen muligheter for oss i dette feltet?

Norsk fotball var langt framme på 90-tallet. Hvis vi tar med år 2000 så kvalifiserte herrelandslaget i dette tiåret seg til to VM- og ett EM-sluttspill, og her slo vi størrelser som Brasil, Mexico og Spania. Dessuten tok U21-landslaget bronse i EM i 1998 og damelandslaget kronet sitt fremgangsrike tiår med gull i OL i 2000. På klubbsiden var Rosenborg stabiliteten selv, og kvalifiserte seg til Champions League hvert eneste år mellom 1995 og 2002. Og om ikke dette var nok produserte vi utenlandsproffer som perler på en snor. I 2000 spilte 38 nordmenn i en av de fire store europeiske ligaene (England, Spania, Italia eller Tyskland). Det var med andre ord en fantastisk periode for norsk fotball, og vi har ennå ikke vært i nærheten av klare dette igjen.

Hva lå til grunn for denne suksessen? Var det først nå Andreas Morisbak sitt nitide arbeid for ferdigheter og spillerutvikling ga frukter? Hadde vi akkurat i disse årene noen spesielt talentfulle spillerårganger som tok steget opp i de voksnes rekker? Skyldtes framgangen ekstraordinært dyktige trenere som nå kom inn i de rette posisjonene? Eller hadde vi rett og slett grundig flaks og fikk stang inn når det gjaldt som mest? Svarene på disse spørsmålene er både mange, komplekse og sammensatte. Følgelig skal vi her heller ikke påberope oss å sitte med fasiten. Men vi stikker likevel hodet fram og peker på ett uomtvistelig kjennetegn ved de trenerne som hadde ansvaret for suksesslagene vi refererte til over: Alle hadde akademisk bakgrunn!

Fakta, data og dokumentasjon

La oss ta en kikk på utdanningsnivået til de aktuelle trenerne. Egil Olsen tok sitt hovedfag i scoringer i 1978 og jobbet lenge som amanuensis ved NIH. Nils Arne Eggen, lektoren fra Orkdal, tok sitt hovedfag knyttet til læreplaner i kroppsøving i 1977. Per-Mathias Høgmo, som alltid har vært, og er, en hyppig bruker av akademisk basert ekspertise fra blant annet Olympiatoppen, fikk sitt eget hovedfag på utbrenthet hos unge utøvere i 1994. Og til slutt, nåværende toppfotballsjef Nils Johan Semb avla sin hovedfagseksamen, med en oppgave som evaluerte ulike feedbacktyper, i 1987. I kulissene sto Øyvind Larsen (kampanalytiker for herrelandslaget gjennom hele perioden, hovedfag på angrep og effektivitet i 1992) og Kjell Schou Andreassen (viktig støttespiller for Eggen, profesjonsstudie i spesialpedagogikk).

Alle disse vanket altså i perioder like mye i forelesnings- og lesesaler som de gjorde på fotballbanen. Her samlet de opp sine vekttall i fag som coaching og treningsfysiologi, men også i fag som var milevis unna 4-4-2, høyt press og tilslagsteknikk.

En akademisk bakgrunn er for øvrig ikke er så ulikt flere utenlandske trenere som har stor suksess på den internasjonale arenaen i dag, for eksempel Arsene Wenger (mastergrad i økonomi), Manuel Pellegrini (sivilingeniør) og Jose Mourinho (5 års høyskoleutdannelse i idrettsvitenskap). 

Hva slags tankesett kan en akademisk grunnutdannelse ha utstyrt disse trenerne med som gjorde dem så suksessfulle? Verdier som kanskje fremheves mer ekstremt i akademiske miljøer enn noen andre steder er grundighet, systematikk, kritisk sans, nytenkning, innovasjon, nysgjerrighet og ydmykhet. Dessuten er man i akademia opptatt av fakta, data og dokumentasjon.

I en norsk fotballdiskusjon som lenge har vært mer preget av sterke meninger og fargerike, tabloide synspunkter gjennom blant annet TV2s fotballdekning, kunne fokus på fakta kanskje gitt en fruktbar motvekt. I tillegg ligger det ofte en solid pedagogisk grunnutdannelse i de akademiske løpene, og det er heller ikke er så dumt når hverdagen for en trener kanskje mer enn noe annet består av ledelse, kommunikasjon og formidling.

Det er ikke noe poeng for oss at vi heretter skal kreve master- og doktorgrader av våre fotballtrenere, men vi er opptatte av å fremelske denne typen tankegods. Her har vi i dag mye å gå på.

Er vi i forkant?

Når det gjelder fotballfaglig utvikling har vi også mye å takke de nevnte trenernes akademiske bakgrunn for. Noen stikkord fra siste halvdel av 90-tallet kan være kampanalyse, spillestil, pedagogisk psykologi og løpskapasitet – alle elementer som vi var blant de beste på, og som dermed ga grunnlaget for gode prestasjoner og resultater. I hvilken grad har vi klart å videreføre disse konkurransefortrinnene? Er vi i dag bedre enn andre nasjoner på kampanalyse? Har vi en mer effektiv spillestil? Henter vi fordeler i å være bedre pedagoger? Og løper norske spillere i dag mer enn konkurrentene? Alt dette har vært gjenstand for stor diskusjon i fagforum i flere år og vi har ikke tenkt å videreføre diskusjonen her.

Vi har imidlertid ytterligere et spørsmål, og det er det spørsmålet vi mener er det viktigste: Hva gjør vi i norsk fotball i dag for å være i forkant av den internasjonale utviklingen i morgen? Eller sagt med andre ord, hva gjør vi for å være bedre enn våre konkurrenter på å utvikle fotballfaglig kunnskap, slik vi var på 90-tallet? Og hvor opptatte er vi av forskningens muligheter i dette bildet?

Madrid og Milan

Før vi sier litt i forhold til disse spørsmålene i Norge, la oss se på hva de i dag gjør av forskning i ledende internasjonale fotballmiljøer. Det ser ut som om mye er i ferd med å skje på dette feltet. For eksempel, våren 2009 lanserte Real Madrid et forskningssenter i samarbeid med noen av de mest prestisjetunge universitetene i verden, deriblant Massachusetts Institute of Technology, (MIT), Boston University og Liverpool John Moores University. Hensikten er å skape et grundig og langsiktig program for kunnskapsutvikling som kan serve og understøtte de 11 som til enhver tid presterer ute på banen.

Real Madrid gjorde dette etter modell fra blant annet AC Milan. I Milano har de hatt sin MilanLab siden 2002 og de har jobbet aktivt med forskning i mange år før det. MilanLab har fått æren for at AC Milan etter forskernes inntreden reduserte antall skader med 90 %. I tillegg hevder spillere som Maldini og Coustacorta, som begge spilte på dette nivået etter passerte 40, at de aldri hadde kunnet holde det gående så lenge om det ikke hadde vært for bidragene fra laboratoriet. 

Maktforbalansen forskyves imidlertid raskt også innenfor fotball-Europas forskningsmiljø. Vi vil hevde at Chelsea FC sin viktigste nyervervelse i 2009 sannsynligvis var en forsker! Kanskje ikke så vanlig, men… Hans navn er Bruno DeMichelis – han er psykolog og var med å grunnlegge og dernest lede MilanLab.
DeMichelis var den første Ancelotti ringte da det ble klart at han skulle ta veien fra Milan til Chelsea. I Chelsea har DeMichelis hovedansvar for alle støttefunksjoner, slik som psykologi, fysiologi, ernæring og biomekanikk, og dette har gitt ham tittelen Assistant Manager.  

I et intervju med The Guardian sier DeMichelis: ”Det handler om å prøve å være profesjonell på ethvert område. Vi søker å bli mer vitenskapelige så vi prøver å ta beslutninger basert på data og informasjon, snarere enn på meninger.” I dette arbeidet er DeMichelis ekstremt opptatt av helhet. Det er aldri snakk om å kun se på det psykologiske, eller kun det fysiologiske, de ser alltid på alt, helhetlig og integrert. Dette er egentlig ganske likt en holistisk tenkende trener, men med den forskjellen at denne integrasjonen er av vitenskapelig produsert kunnskap.

Et annet grunnprinsipp er forebygging. Istedenfor å være reaktive og forsøke å fikse noe først når det begynner å gå galt forsøker de altså å være proaktive, å se hva som kan gå galt og så jobbe for å motvirke at dette skjer. Slik jobber de også mentalt. På treningsanlegget til Chelsea, Cobham, har de bygget opp en kopi av Milans berømte Mindroom, med 6 stoler som hver er koplet opp til en monitor og til en rekke anretninger som måler stress gjennom både hjertefrekvens, hjerneaktivitet og håndsvette.

I essens er målet å trene spillerne til å nå en meditativ tilstand der de på skjermen foran seg kan observere seg selv gjøre feil på banen – uten at hjertefrekvensen går opp. Da vi møtte DeMichelis i høst gjorde han et stort poeng av at fotballen har masse å hente på en slik vitenskapelig tilnærming til det å prestere. Trenere på lavere nivå har imidlertid en lang vei å gå før de ser verdien av dette, som han sa: ”Managers don’t know and they don’t know that they don’t know!”

Flere følger etter

Også andre europeiske klubber har kommet langt på praktisk bruk av forskning og akademisk kunnskap. I Sporting Lisboa skiftet de rundt årtusenskiftet identitet – fra å være en spillerkjøpende klubb ville de bli mer en spillerutviklende klubb. De har derfor investert mye i et nytt akademi. Og de har lagt en ny strategi for rekruttering av trenere. Trenere kommer fra ett av to områder. De er enten tidligere spillere eller de har akademisk fotballutdanning fra idrettsuniversitetet i Lisboa.

Til enhver tid har Sporting Lisboa de beste 6-7 studentene fra idrettsuniversitetet inne til hospitering. Ut fra disse velger de den beste til å fortsette i et team sammen med en trener som har en mer praksisbasert bakgrunn.

De er veldig klare på at den store verdien ligger i det rike spenningsfeltet/ møtet mellom praksisfeltet og akademia. Dette er for øvrig ikke ulikt filosofien til nåværende sjef for Olympiatoppen, Jarle Aambø, fra da de bygde opp trenerteamene som lå til grunn for det norske alpineventyret på 90-tallet.

De satte systematisk sammen trenerteam bestående av en utlending, en trener med solid praktisk kunnskap og en trener med akademisk bakgrunn. Dette ga en god bruk av komplementære ferdigheter og en god intern dynamikk. I forhold til forskning og praksis snakker vi altså aldri om et ’enten eller’, men et ’både og’…

I Toppfotballsenteret har vi satt forskning og dokumentasjon høyt opp på agendaen, fordi vi tror at det kan bidra til at norsk toppfotball blir bedre. Norsk fotball har tradisjoner for bruk av forskning – noe vi har synliggjort gjennom at alle store norske internasjonale prestasjoner i fotball er tuftet på forskning og akademisk kunnskap. Det er imidlertid liten tvil om at dette ikke lenger er et konkurransefortrinn for oss. La oss ta et eksempel.

På 90-tallet var vi blant de ledende i verden på kampanalyse. I dag er vi ikke lengre det. Alle lagene i de store europeiske ligaene (f. eks i England, Spania og Tyskland) har i flere år hatt og brukt avanserte kampanalyseverktøy av typen som fortløpende registrerer både samtlige spilleres ballens posisjoner og forflytninger på banen (type Prozone og Amisco). På denne måten sitter de på store mengder data fra egne lag som de kan sammenligne med de andre. Dette tar kampanalysene til helt nye nivå og det er en utvikling vi i Norge ikke har vært med på.

Selv om enkelte norske aktører har kommet ganske langt i sin utprøving de siste par årene er vi fortsatt på forsøksstadiet her hjemme.

Fra teori til praksis

Kan vi i Norge igjen komme i forkant på slik praksisnær og relevant fotballforskning? Når det gjelder de akademiske miljøene vet vi i dag at Norge allerede har verdensledende miljøer innenfor områder som forebygging av skader, fotball og fysiologi, og motivasjon for barn og unge, for å nevne noen.

Enda viktigere er imidlertid kommunikasjon med trenere og overføring til praksis. Dette krever noe annet enn mange vitenskapelige publikasjoner, og det er uvant for mange forskere. Og her ønsker vi å sette inn ”trøkket” i vårt arbeid.

Vi har tro på at vi kan bli best i verden på å oversette, formidle og implementere akademisk kunnskap til god fotballpraksis! Dette er et høyt mål, og vi kommer ikke hit uten eksepsjonelt gode planer, knallhardt arbeid og tett samarbeid mellom ulike aktører i norsk fotball. Skal vi bli best på praktisk bruk av forskning må vi sammen snakke forskning og sammen jobbe med forskning. Trenere må snakke med forskere. Forskere må snakke med andre forskere. Og vi må alle bli bedre til å snakke forskning med trenere og spillere. 

Vi begynte derfor i forrige nummer av Fotballtreneren den faste spalten som heter ”Forskningsnytt”. Her presenterer vi det helt nyeste som er publisert i vitenskapelige tidsskrifter fra forskning på fotball. Noe Toppfotballsenteret i tillegg gjør i disse dager, er å sette opp møteplasser mellom alle aktørene i norsk fotball.
Vi har startet klubbesøk, der vi møter ledere og trenere fra klubb sammen med forskere fra lokale universitet og høyskoler. Og det neste er å sette opp møter mellom forskerne selv. Selv om Norges idrettshøgskole har vært og fortsatt er et nasjonalt tyngdepunkt innenfor idretts- og fotballforskning, så skjer det utrolig mye bra også utenfor NIH. Blant forskerne som er ansatt på våre universitet og høyskoler på landsbasis har vi kommet fram til at nærmere 40 personer (i større eller mindre grad) jobber med fotball.

Riktignok har ikke alle de 40 forskerne i vårt land sin fulle identitet knyttet til fotball – de fleste er mer knyttet til disipliner som fysiologi, medisin og psykologi. En start er derfor å hjelpe disse til å se potensialet i å orientere mer av sin forskning mot fotball. I tillegg ligger det store ”gratis” ressurser bundet opp i det akademiske systemet. Forskerne nevnt over har totalt knyttet til seg over 100 studenter hvert år, som alle skriver sine oppgaver på fotball. I dette ligger det enorme muligheter.

Norske klubber har hver for seg mindre ressurser og færre personer som jobber med fag- og kunnskapsutvikling enn mange av de største europeiske klubbene. Hvis vi imidlertid samler oss kan vi sammen konkurrere med de store på utvikling. Det blir derfor viktig å få både forskere og studenter til å dra mer i samme retning, jobbe på prosjekter som vi vet har nytte for trenere og spillere, og kommunisere dette ut på banen på en funksjonell måte.

Flaggskipprosjekter

Toppfotballsenteret har også formulert fem flaggskipprosjekter som vi er spesielt interesserte i. Vi tror i utgangspunktet mange forskjellig tilnærminger til forskning og fotball er bra, men vi tror også det har verdi å identifisere noen områder som vi sammen kan enes om å jobbe spesielt godt med. Disse er alle store områder som kan innbefatte mange forskjellige typer studier:

(1) Hva vet vi?
Det første vi må finne ut er hva vi allerede vet. Dette betyr å kartlegge all forskning som allerede er publisert på fotball. Ingen vits i å bruke år på å finne opp hjulet på nytt. Totalt er det publisert et sted mellom 6 000 og 10 000 artikler på fotball, og vi har i utgangspunktet gått ut for å hente inn alle. Så langt har vi rundt 4 817 artikler i hus, som består av samtlige publikasjoner innenfor emnene coaching, ferdigheter, psykologi og fysiologi.

Det eneste vi mangler så langt er fotballmedisin og vi jobber med måter å få dette inn før sommeren. Totalt gir dette en unik database med fakta, informasjon og data, som kan brukes til å finne dokumentasjon for både synspunkter, tiltak og trening.

Knyttet til dette prosjektet er også arbeidet vårt med videobibliotek. Vi har i samarbeid med Norges idrettshøgskole finansiert ressurser som skal samle inn, systematisere og bistå i formidlingen av kamper i store mesterskap, landskamper (inkludert aldersbestemte kamper) og hjemlige ligakamper.

(2) Verdens beste.
Det neste store prosjektet er ”verdens beste”. Tanken her er å kartlegge hva som ligger bak framgangen til de beste landene, klubbene og miljøene, og særlig de som det er mest relevant å sammenligne seg med for oss nordmenn. Vi ønsker med andre ord å hente ut relevant kunnskap som kan overføres mer eller mindre direkte til norsk fotball.  Vi vil også se på hva de beste trenerne og spillerne tenker, gjør og har gjort, samt at vi vil se nærmere på hva som kjennetegner verdens beste spill.

En systematisk innsamling av slik beste praksis vil kunne bidra til å angi retning på faglige prioriteringer og treningsarbeid her hjemme. Det er så viktig for oss å hente inn disse referansene på en skikkelig og systematisk måte at Pål Arne Johansen i Toppfotballsenteret har fått ansvar for dette prosjektet og jobber bare med det.

(3) De beste norske.
I forlengelsen av dette blir det viktig å kartlegge hva som kjennetegner de beste norske. Tanken er da at vi vil kunne sammenligne de beste i Norge med de beste i verden, noe som så vil kunne angi en klar retning for tiltak og treningsinnsats der det eventuelt er store gap og hvor det i utgangspunktet er lett å sette inn gode tiltak.

(4) Prestasjonsblokkeringer.
En logisk neste strategi blir da å identifisere prestasjonsblokkeringer som eventuelt stopper de norske fra å nå opp til de beste. Dette kan være av taktisk-teknisk, fysiologisk, psykologisk eller medisinsk art.

(5) Praksisgenererte prosjekt.
Til slutt kommer de prosjektene som initieres av ledere, trenere og spillere selv. Spørsmål som dukker opp i praksis på feltet, er utrolig viktige og verdifulle, og vi jobber for å sette opp et apparat som kan håndtere slike spørsmål, kanalisere dem til forskningsmiljø og studenter, slik at praktikere får faktabaserte svar på sine spørsmål, og slipper å stole kun på egne meninger, spekulasjon og intuisjon. Her kan vi lære av mange, blant annet Olympiatoppen, som har jobbet systematisk på en slik måte siden slutten av 80-tallet.

Funksjonelt supplement

Når alt dette er sagt så er det viktig å understreke at vi på ingen måte KUN er opptatte av forskning, eller at vi mener forskning er alt som gjelder. Forskning er bare en liten bit i en treners hverdag og noe som kan være med på å gi noe retning, innspill i en diskusjon, ideer til nye typer trening, bekreftelse av ideer en mistenker er gode og så videre.

Felles for de internasjonale fotballmiljøene som har jobbet lenge med forskning er at en treners erfaringsbaserte og subjektive meninger alltid får det siste ordet. I AC Milan kunne hovedtrener Leonardo fortelle oss at han hver eneste dag før trening hadde møter med laboratoriet, der de blant annet diskuterte skaderisikoen for hver enkelt spiller. Etter at data hadde blitt lagt fram og legene hadde sagt sitt tok Leonardo selv den endelige beslutningen. Dette er viktig. Forskning er et supplement, noe som kommer i tillegg til andre informasjonskilder.

I norsk fotball mener vi imidlertid bestemt at dette er et supplement som lenge har vært både oversett og kanskje til og med uglesett. Og vi tror at en ny, stor og kvalitativt enestående satsning på funksjonell fotballforskning er en av flere svært viktige nøkler til norsk fotballs framtidige suksess.