Vi nordmenn har lett for å snakke om «dem» og «oss», som om det skulle finnes noe homogent både ved oss som er etniske nordmenn, og ved dem som ikke er født av norske foreldre og ser norske ut.

En slik tankegang fører til at man lager stereotypier av mennesker, man forenkler grovt og ser ikke at hver gruppe består av enkeltindivider som ikke har så mye til felles når det kommer til stykket.

Norges befolkning er med andre ord så nyansert at vi ikke kan snakke om «dem» og «oss». Vi bør innse det først som sist: Vi er over 4,5 millioner ulike individer her i landet, med høyst forskjellige tanker, høyst forskjellige verdisett, høyst forskjellige drømmer og høyst forskjellige levesett. Og ingen er mer «verdt» eller mer «riktig» enn andre.

Ulike grupper – ulike behov

I en inkluderingsprosess er det viktig å se at ulike grupper kan ha høyst ulike behov for å bli inkludert i samfunnet. En asiatisk krigsflyktning som har mistet familien sin og nettopp er kommet til Norge, har sjølsagt helt andre behov enn sønnen til en kinesisk restaurantinnehaver som er født og oppvokst på
Vestfossen i Norge. De kan se like ut, snakke samme språk, spise samme mat, ha samme religiøse overbevisning og samme kultur opprinnelig, men de er likevel svært ulike og må møtes på ulikt vis.

Idretten er ikke alkoholfri


Et av de største hindrene for at unge jenter og gutter med flerkulturell bakgrunn skal delta i fotball, er at idretten ikke framstår som alkoholfri. Spørreundersøkelser viser at dette er en av de viktigste grunnene til at foreldre nekter de unge å være med i en klubb.

Idretten har egentlig gjort klare vedtak om alkohol, men de følges ikke alltid i praksis. Kanskje flere av klubbene burde ta en titt på praksisen sin på dette området?