Nesten alle klubber som etter hvert har fått store innslag av flerkulturelle spillere, har oppdaget at foreldrene ofte er fraværende. I og med at hele aktivitetstilbudet vårt er basert på frivillig innsats, og da først og fremst fra foreldrene, fører dette til store problemer i noen klubber.

Vi har tidligere vist at forskjellene på måten vi har organisert aktivitetene på og det man er vant til fra hjemlandet, er svært forskjellige, men det dreier seg om mer enn det.

Det kan være at klubben ikke framstår som særlig åpen og inkluderende. Det kan være at denne gruppa ikke forstår hva som ligger i forpliktelsene med kjøring, dugnader, loddkjøp og lignende aktiviteter. Det kan være at de rett og slett ser på aktivitetstilbudet fra klubben som en ren avlastning.

Uansett er dette en stor utfordring for klubben. Når en stor andel av foreldrene er fraværende, blir det mer arbeid som faller på de andre. Ungene sjøl reagerer også, og spør hvorfor faren til Ali aldri kjører til trening og kamp.

I Vålerenga ble det gjort en undersøkelse blant fedre med flerkulturell bakgrunn:

• Har du bil? Bare 10 prosent svarte ja
• Hvordan er arbeidstida di? Mer enn 60 prosent jobbet mens treningen pågikk, enten fordi de arbeidet skift eller fordi de hadde to jobber

Vel, da er det ikke så lett å bidra. Kombinert med større barneflokk, svak kulturell tradisjon for å bidra til fritidsaktiviteter for barn og unge og manglede kunnskap om hvordan vi er organisert og hva som forventes av foreldrene, skaper dette store problemer og konflikter.

Igjen ligger svaret i oppsøkende virksomhet fra klubbens side, en innsats man forhåpentligvis kan høste gevinst av ved at man blir tilført ressurser gjennom flere aktive foreldre.

Ofte har våre egne fordommer mot for eksempel islam fått oss til å forsøke å kommunisere bare med fedrene, mens det ofte er mødrene som har det reelle ansvaret for barn og unges oppvekst.

Mange påstår etter hvert at manglende foreldredeltakelse først og fremst er knyttet til sosial bakgrunn, og ikke kulturelt betinget.

Frivillighet finnes i alle kulturer


Når man diskuterer manglende foreldredeltakelse, kan man lett komme til å tro at frivillig innsats ikke står like sterkt i andre kulturer. Dette stemmer ikke, frivilligheten tar bare andre former.

Den kan være rettet mot storfamilien, den kan rette seg mot geografiske enheter (landsby, provins), den kan rette seg mot yrkesgruppe eller sosial gruppe/klasse. Med andre ord: Den finnes, men den må bare tilpasses vår hverdag og vår måte å organisere aktiviteter for barn og unge på.

Felles familieøkonomi


I mange kulturer snakker man ikke om hvem som skaffer familien hvilke inntekter. Det er summen man til slutt har disponibel, som er avgjørende. Det er også forventet at alle skal bidra. Når da gutten eller jenta i huset foretrekker å dra på trening framfor å hjelpe til i butikken eller gå som avisbud om ettermiddagen, skaper dette konflikter i familien. Hvorfor skal du ha det gøy, når det faktisk går ut over den felles økonomien vår?

Her må man snakke med familien og vise til fordelene og gevinstene ved å delta i fellesskapet i laget og å drive idrett. Dette kan være en vanskelig oppgave, særlig når familien kommer fra trange kår.

Formelle og uformelle strukturer


Når vi skal forsøke å komme i kontakt med ulike flerkulturelle miljøer, må vi kartlegge det som finnes av formelle strukturer, som nasjonale klubber, kvinnegrupper og lignende. All erfaring viser at slike grupper setter stor pris på å bli kontaktet av norske frivillige lag og organisasjoner, og de stiller gjerne opp og prøver å få til en tilnærming til det norske samfunnet.

Vi må også se etter de uformelle strukturene, «sjefene» i et etnisk miljø. De kan være en propp i systemet som hinder kontakt, men de kan også være pådriveren og inspiratoren for å få prosessen i gang.

Direkte kommunikasjon


Ranselpost, oppslag på tavla på super’n, annonser i lokalavisa, brosjyrer på urdu og engelsk. Alt har vært prøvd, og alt virker like dårlig, uansett om det er innkalling til foreldremøte på skolen, informasjonsmøte i idrettslaget eller borettslagets generalforsamling.

Her har idretten gjort en entydig erfaring: Det er kun direkte kommunikasjon, ansikt til ansikt, som virker.

Man må altså oppsøke målgruppa, gå på hjemmebesøk. Dette er svært ressurskrevende, men vil gi god gevinst i form av at langt flere foreldre blir aktivisert som frivillige. Vi bør fokusere på gevinsten når vi skal sette i gang slik oppsøkende virksomhet.

Grunnen til at dette er så vanskelig, er at vår måte å organisere frivillig aktivitet på, er totalt ukjent i de fleste kulturer. Å snakke om kvaliteten på barns og unges fritidstilbud er fjernt for mange.

I mange land vil begrepet fritid være ukjent. Hver time av døgnet – når barna ikke er på skolen eller sover – brukes til å skaffe penger eller mat for å overleve. I andre land har idretten vært det offentliges ansvar, og foreldremedvirkning er ukjent. Vi må derfor bruke tid og krefter på å forklare hvorfor vi har organisert aktivitetene slik vi har gjort det, og hvor nødvendig det er at foreldrene deltar med sine ressurser.

Sosiale møtesteder


Det er lettest å bli kjent med andre mennesker ved å møtes fysisk. Vi trenger møtesteder som føles trygge, ikke en setting som er skremmende. Vi har eksempler på at de enkleste ting blir vanskelige å forstå:

En somalier fortalte at han var invitert til en klubb for første gang. Der var det vanlig at alle som kom til klubbhuset på møter, la igjen en tier for kaffen. Dermed hadde de råd til litt vafler og kaker ved siden av, uten at de måtte ha noen form for kiosk og ta seg betalt hver gang. Den lærdommen denne somalieren fikk, var: Blir du bedt i selskap av nordmenn, må du ta med deg penger, for de skal ha betalt for det som serveres. Slik er det ikke hjemme i Somalia … Der blir det regnet som svært uhøflig å kreve noe av gjestene sine.

Klubbhuset er et velegnet sted for sammenkomster. Det er verdinøytralt, i motsetning til for eksempel en kirke eller et menighetshus. Vi har meget gode erfaringer med at foreldre fra andre kulturer utfordres til å arrangere kveldstreff med deres egen mat og kultur. Da blir arenaen trygg, de føler seg litt på hjemmebane, og avstanden til det norske er ikke lenger så skremmende.